Hva er en rettferdig konsulentmodell?

La meg fortelle hvorfor vi i Vivende har brukt de siste årene på å utfordre IT-bransjens tradisjonelle modell – herunder deres og vår definisjon av begrepet «rettferdighet».

Da jeg i 2000 hadde avlagt siste eksamen og endelig kunne kalle meg sivilingeniør, sto jeg overfor mange valg – ikke minst på yrkesfronten. 

Jeg endte som konsulent, en karriere som virket spennende, attraktiv og kanskje forbundet med litt status. Jeg fikk jobb i et stort, internasjonalt konsulentselskap hvor kollegene var kompetente, kundene kjøpelystne, pizzabudsjettet utømmelig og mulighetene tilsynelatende uendelige. Det er kanskje lettvint å kalle det rettferdig, men det fremsto i hvert fall den gang som et rimelig resultat av fire-års intense studier.

Halvannet år senere kom min første kilevink. På privaten hadde samboeren og jeg nettopp fått vite at vi ventet tvillinger. På jobb hadde jeg nylig sluttført et prosjekt som gikk så godt at jeg ble utropt til «månedens konsulent», og nå var jeg sulten på nye oppdrag.

Etter et hastig innkalt allmøte sto jeg imidlertid plutselig uten jobb, sammen med alle kollegene som mer eller mindre tilfeldigvis heller ikke var i oppdrag akkurat da. Jeg har ingen problemer – verken da eller nå – med å kalle det urettferdig. Nå som jeg har mange års erfaring som systemutviklingskonsulent, prosjektleder og konsulentleder, fremstår det imidlertid også som en forståelig konsekvens av hvordan bransjen vår er bygget opp.

Hvor blir pengene av?

Når man har jobbet noen år som konsulent i tradisjonelle IT-selskaper, er det ett spørsmål som melder seg: «Hvor blir egentlig pengene av?» Vi har gjort det ene prosjektet etter det andre hos den ene kunden mer spennende enn den forrige, med stadig økende kompleksitet og til stadig stigende honorarer. Det eneste som aldri utvikler seg positivt, er differansen mellom hva arbeidsgiverne fakturerer kundene og det vi ansatte får ut som lønn. 

Som konsulentleder har jeg sett altfor mye dårlig eller hodeløs pengebruk, og altfor mange eksempler på høye utbytter til noen som egentlig ikke er med å genererer verdiene. Siden nesten hele IT-bransjen er innrettet på denne måten, finnes det tydeligvis ganske mange som mener at dette er rettferdig. Jeg kjøper det ikke, og det finnes i hvert fall ingen mekanismer som tilsier at det må være sånn.

Selvstendige sammen

Noen har taklet denne urettferdigheten ved å hoppe av karusellen og satse som freelancer. Det har sine sider: Du får full kontroll over egen tid og kan disponere din egen pengestrøm som du selv ønsker. Samtidig overtar du selv fullt eierskap for alle bekymringer tilknyttet forhandlinger, oppdrag og kundebehandling, og du må på egen hånd håndtere all administrasjon forbundet med å drive selvstendig. Det er på mange måter rettferdig det også – men det må heller ikke være sånn.

For fire år siden var vi noen i et mindre konsulenthus som kjente på dette. Vi lurte på om det kunne være mulig å forene det beste fra begge disse virkelighetene; å lage en modell hvor den enkelte kan jobbe som selvstendig, men samtidig kunne få administrativ hjelp og ha en trygg, sosial base. En modell hvor den enkelte selv kan ha større råderett over hvor mye man vil jobbe, samtidig som man beholder en langt større del av de honorarene man bringer inn. Tanken var å skape et alternativ til å være helt selvstendig, og da måtte det å være ansatt både være og oppleves som 100 % rettferdig.

Det betød at alle de ansatte måtte ha anledning til å være eiere, og når vi fikk inn flere kloke hoder, skulle også de få eie. Dessuten skulle alle få være med og bestemme retning. Etterhvert har vi fått til en rettferdig aksjemodell som åpner for at alle kan ha mulighet til å eie like mye. Vi har etablert enkle prosesser og holder lave kostnader; utover en administrativ leder har vi ingen stab ansatt. Vi styrer mot et lavt overskudd, som er en naturlig konsekvens av at mesteparten av lønnen de ansatte får er knyttet til den omsetningen de selv drar inn.

Vellykket eksperiment

Resultatet etter fire år med dette eksperimentet, er at vi har over 20 konsulenter om bord, og de er alle enten eiere eller i ferd med å bli det. Vi omsatte i fjor for over 25 millioner kroner, verdier skapt i en spennende eiermodell som gir oss mulighet til å vokse videre uten å gå på akkord med prinsippene våre.

Er vi da et rettferdig selskap?

Jeg opplever i hvert fall at mange av våre konsulenter endelig føler seg rettferdig behandlet. Dette er flinke, oppegående folk som i noen tilfeller har gått i årevis og følt seg mer eller mindre lurt av ugunstige bonusmodeller, bedriftsøkonomiske bortforklaringer og fastgrodde holdninger. Jeg har allerede sett mange eksempler på at det å kunne legge noe sånt bak seg, utløser en masse positiv energi hos dem som våger å ta spranget.

Overskuddet og utbyttet er også der i vårt selskap, men det er ikke stort nok til at folk blir blendet av det. Dermed blir det viktigere for den enkelte at god drift kan måles på andre måter enn at overskuddet skal bli størst mulig. Som en av oss sa på et møte: «Vi har råd til å la oss drive av noe mer enn bare penger.»

Det gjør vi. Jeg opplever at alle hos oss føler et ansvar, ikke bare for å gjøre en god jobb ute hos kunden, men også for å bidra til at Vivende som en helhet fungerer godt. Når noen hos oss tar sparepengene sine ut av banken for å investere dem i Vivende-aksjer, er det en sterk bekreftelse på at vi er på rett spor.

Derfor er det også så spennende å se at også kundene våre bryr seg om hva man bidrar med i samfunnet. Vi jobber i dag blant annet med kunder som Tomra, Chooose, CleanWorld og Greenfact, og de er alle bedrifter som bidrar til det grønne skiftet. Kanskje er det litt lettere for dem å velge oss som leverandør, siden modellen vår gjør at vi har dette med rettferdighet i bunn for alt vi foretar oss. Og det synes jeg bare er rettferdig!